De som er gamle nok til å huske norsk skøytesportens gullalder på 60- og 70-tallet forteller om en forsvunnen tid med stappfulle tribuner på gamle Bislett stadion. Folk sto tett i tett på tribunene, mens de tålmodig ventet på de store norske heltene og publikumsfavorittene, Hjalmar Hjallis Andersen, Knut «Kupper’n» Johannesen, og alle de andre som de hadde stått i kø utenfor stadion for å få oppleve i levende live.
Og de som av ulike grunner ikke kom seg til Bislett, satt hjemme foran radioapparatene sine og hørte på Per Jorsett og Knut Bjørnsen som kommenterte begivenhetene så livaktig at det nesten var som å være til stede. Kanskje bodde de på en helt annen kant av landet, i et forblåst lite fiskevær langt oppe i Finnmark, der de ville ha brukt dagevis med båt og buss og tog for å komme seg til hovedstaden for å se de store skøyteheltene i aksjon på Bislett-isen.
Skøytesport i Norge på tidlig 1900-tall
Allikevel satt både store og små med papir og blyant og noterte rundetider, og de frydet seg stort hvis de norske lå foran rekordskjemaene til Per Jorsett. Skøytepublikummet var en stor del av en stolt norsk tradisjon, med røtter tilbake til tidlig på 1900-tallet, med skøyteløpere som Oscar Mathisen, som gikk fra en oppvekst i fattige kår i Kristiania til å bli regnet som Norges største skøyteløper gjennom tidene.
Oscar Mathisen ble verdensmester i 1908, 1909, 1912, 1913 og 1914, europamester i 1909, 1912 og 1914, og ikke minst Norgesmester i 1907, 1910, 1912, 1913 og 1915. Mathisen ble også kåret til «profesjonell verdensmester» i 1920 etter at det ble arrangert en konkurranse mellom Mathisen og amerikaneren Bobby McLean i Kristiania, der Oscar Mathisen vant tre av fire løp.
Men den stolte norske skøytehistorien stopper ikke der. En av de største i perioden etter Oscar Mathisen var Ivar Ballangrud. Ballangrud ble både Norges- og verdensmester i 1926. I VM dette året vant han, som den første etter Oscar Mathisen og den siste før Ard Schenk, alle fire distanser.
Ballangruds store sesong var i 1936, da han vant både NM, EM, VM og tre OL-distanser – 500, 5 000 og 10 000 meter – i tillegg til en sølvmedalje på 1 500 meter. Han vant sitt siste VM i 1938 og avsluttet sin internasjonale karriere med en 4.-plass i 1939. Han forsøkte også å kvalifisere seg til OL i 1948 som 43-åring, men mislyktes.
Skøytesporten under og etter krigen
Hvis vi hopper fram til 1940-tallet, så finner vi Henry Wahl som var en av datidens fremste norske skøyteløpere. Wahl vakte oppmerksomhet allerede før krigen, med en fjerdeplass i det europeiske arbeideridrettsmesterskapet på skøyter i Oslo i 1936.
Som mange idrettsmenn i hans generasjon ble karrieren avbrutt på grunn av krigen, men han kom sterkt tilbake etter krigen og ble Norgesmester i 1947. Samme år ble han nr. 6 under VM på Bislett. Henry Wahls beste internasjonale resultater var en 3. plass i VM i 1948 og en 3. plass i EM i 1951.
OL i 1952 – En norsk suksess på isen
Så kom OL i Oslo i 1952, et OL som når det gjelder skøyteløp er uløselig knyttet til Hjalmar Hjallis Andersen fra Trondheim. Hjalmar Andersen debuterte som skøyteløper i 1946, og hans internasjonale gjennombrudd kom da han vant sølvmedalje sammenlagt, bak Sverre Farstad, og satte ny verdensrekord på 10 000 m i EM i Davos i 1949.
«Hjallis» vant NM, EM og VM i 1950, –51 og –52, og ble hele Norges skøytehelt da han tok 3 gullmedaljer i OL 1952 på Bislett i Oslo, på 1500, 5000 og 10000 m. Hans verdensrekord på 10 000 m på 16.32,6, satt på Hamar i forkant av OL i 1952, ble regnet som uslåelig frem til 1960, og han vant over 50 seire på rad på 5 000 m.
Kupper`n og de fire S-ene
I OL i Squaw Valley i 1960 var det Knut «Kupper ’n» Johannesen og Roald Aas som var de beste nordmennene, Roald Aas delte gullet på 1500 m med russeren Jevgenij Grisjin, mens «Kupper ’n» tok gull på 10 000 meter med tiden 15.46.6, en forbedring av Hjallis’ gamle rekord med hele 46 sekunder, og trolig det mest omtalte skøyteløpet i norsk skøytehistorie.
Sammen med navn som Per Ivar Moe, som ble verdensmester på Bislett i 1965, og Fred Anton Maier, som ble Norgesmester i 1965 og Europa- og verdensmester i 1968, var Knut «Kupper ‘n» Johannesen det største norske skøytenavnet på 60-tallet.
På 70-tallet og begynnelsen på 80-tallet var det de fire S-ene som herjet på skøytebanene rundt om i Europa, dvs. Sten Stensen, Kay Stenshjemmet, Amund Sjøbrend og Jan Egil Storholt.
I EM i 1975 deltok de fire S-ene for første gang i et internasjonalt mesterskap. De vant tre distanser, og Stensen ble Europamester. Under EM i 1976 og 1977 dominerte de fullstendig, nordmennene tok de fire første plassene i sammendraget i begge mesterskapene. I 1981 hadde Stensen lagt opp, men de tre gjenværende tok gull og bronse i EM og de tre første plassene i VM.
De fire har vunnet til sammen to OL-gull (Storholt på 1 500m i 1976 og Stensen på 5 000m i 1976), tre OL-sølv, to OL-bronse, to VM-titler (Stensen i 1974 og Sjøbrend i 1981) og seks EM-titler (Stensen i 1975, Stenshjemmet i 1976 og 1980, Storholt i 1977 og 1979 og Sjøbrend i 1981), tatt 36 distanseseire i internasjonale mesterskap og forbedret verdensrekordene totalt fem ganger.
Norsk skøytesport i moderne tid
Men selv om norske skøyteløpere har feiret mange seiere på verdens skøytebaner også i tiden etter at de fire S-ene ga seg, med Johann Olav Koss’ triumfer under OL på Lillehammer som et høydepunkt, med tre verdensrekordløp der han tok gull i samtlige løp, har årene fra begynnelsen av 80-tallet og frem til i dag vært en nedgangstid for norsk skøytesport. Den posisjonen som norske skøyteløpere en gang hadde i det internasjonale skøytemiljøet har aldri blitt helt gjenerobret.
Bare fremtiden vil vise om unge lovende norske skøyteløpere som Eskil Ervil og Sverre Lunde Pedersen kan klare å hamle opp med hard internasjonal konkurranse og innlede en ny gullalder for norsk skøytespor.